Moringa - hele tørkede blad

Moringa er et tre, og det gjør den allerede uvanlig i et utvalg av frø og blomster. Moringa oleifera vokser raskt, høyt og tynt, skyter ut de lange ribbede belgene som har gitt den navnet trommestikketre, og bærer små runde småblad i vifter langs fine stilker. Disse småbladene er det som ligger i posen: plukket, skyggetørket og latt være hele framfor malt. Treet hører hjemme i nordvestlige India og plantes i dag over hele tropene, Egypt inkludert.

Vær klar over formen, for nesten alt som selges som moringa, er et fint grønt pulver, og dette er ikke det. Pulver er praktisk og også anonymt: når et blad først er malt, kan du ikke se hva som gikk i det, og overflaten som møter luft, mangedobles. Helt tørket blad beholder farge og form og lar deg bedømme det med øyet - klart grågrønt, aldri kaki eller brunt, med småblad som fortsatt er gjenkjennelige blad.

Smaken er grønn og ærlig talt litt bitter - nærmere spinat eller en kraftig matcha enn noe i urtehyllen - med en pepret kant bak. Det peprete er ikke tilfeldig: moringa hører til samme botaniske orden som sennep, karse og pepperrot, og deler forbindelsene som gjør alle tre skarpe. Treets andre navn, pepperrottreet, kommer av roten; bladet er en mildere utgave.

Egypt har et lengre forhold til treet enn dagens mote antyder, men ikke et kulinarisk et. Moringafrø presses til en olje grekerne og romerne kjente som benolje, høyt verdsatt i oldtidens egyptiske parfymeri av to kjedelige og utmerkede grunner: den lukter nesten ingenting selv og harskner langsomt, noe som gjør den til en ideell bærer for andre dufter. Det arabiske navnet på treet, al-ban, er det samme ordet.

Som mat er bladet helt hverdagslig overalt der treet vokser. I Sør-India kokes murungai keerai med kokos og sennepsfrø, slippes i sambar og dal eller røres inn i egg. På Filippinene går malunggay i tinola, ingefærkyllingsuppen, tilsatt til slutt så det knapt faller sammen. I Vest-Afrika går det tørkede bladet i sauser og grøter. Det er en grønnsak i de kjøkkenene, ikke noe eksotisk innslag.

Behandle det som en tørket urt, ikke som en tepose. Som avkok: en teskje smuldret blad per kopp, vann godt under kokepunktet - rundt 80 °C - i tre til fire minutter, ikke lenger. Varmere vann og lengre trekketid trekker begge ut bitterhet, så den vanlige klagen på at moringa smaker hardt, er som regel et traktingsproblem. Sitron, ingefær eller honning runder den av. I matlaging smuldrer du det i linser, suppe, ris eller egg det siste minuttet.

At den ble populær, har en landbruksforklaring framfor en mystisk. Moringa vokser svært raskt, tåler varme og tørke som ville tatt livet av de fleste vekster, og kan høstes for blad om og om igjen gjennom året, så bistandsprogrammer over hele tropene har oppfordret til å plante den i flere tiår. Det er derfor den dukket opp overalt på én gang, og derfor Egypt dyrker den - den passer på jord som passer lite annet.

Du vil finne moringa solgt med en lang liste løfter festet til seg. Her finnes ingen. Dette er et blad: grønt, litt bittert, pepret, kokt og drukket i mange land, og solgt som nettopp det. Moringablad har en lang historie med tradisjonell bruk som mat og hverdagsdrikk i områdene der treet vokser, og det står her som beskrivelse av den skikken og ikke som en helsepåstand; det er ikke medisinsk råd.